Tilgang er ikke nok. Mangfold krever bevissthet – helt i toppen av den nasjonale kulturledelsen.

Diversity, quality and leadership – Click here for English version

candide_foto_thor_brodreskift-30

Jeg foreslår at vi tar et dypdykk i det norske oljefondet.

«Vi former våre bygninger, deretter former de oss», skal Winston Churchill ha sagt.

Hvem bygningene finnes til for og hvordan de skal administreres, er en aktuell og viktig diskusjon over hele Europa. Her i Norge, hvor vi forsøker å fordøye kulturministerens nylige kulturmelding, må diskusjonen om mangfold og kvalitet få like stor plass.

Nylig publiserte tidsskriftet The Stage sin liste over Storbritannias 100 beste teaterensembler og deres ledelse. På bunnen av listen dreide lovordene seg om oppfinnsomhet og blikk for mangfold. «Men makten og påvirkningskraften ligger likevel hos de ensemblene som har mest penger», sier Lyn Gardner (hovedanmelder for teater i The Stage): «Vi lever fremdeles i en verden der Royal Opera House (Londons hovedscene for opera og ballett, som får 24 millioner pund i statsstøtte) drives av fire hvite menn.»

Nytt mangfold og ny bevissthet

Tidligere har kulturscenene satset mye på å skape interesse hos og invitere med seg de marginaliserte – eller de som rett og slett ikke er opptatt av kunst – på forskjellige aktiviteter. Det er lagt mye arbeid i å skape programmer som engasjerer våre nye norske landsmenns hjerter og hoder. Vi mente selvfølgelige ikke å være ufølsomme, men bortsett fra Fargespill er det få av oss som virkelig har løftet frem de forskjellige kulturenes stolte ivaretagelse av egne strømninger og tradisjoner.

I dag oppmuntres vi til å flytte fokus – til å skape dynamisk programmering og arrangementer som bedre gjenspeiler virkeligheten i den komplekse, flerdimensjonale nye verdenen vi lever i. Nå har vi en mye mer sammensatt befolkningsgruppe og et drastisk endret perspektiv på fritidsaktiviteter, som både drives av den raske teknologiske utviklingen og det enorme utvalget vi har å velge fra. Vi har fått ny bevissthet om hvordan vi i vår tankeløshet skader kloden, og i prinsippet vet vi alle at de kommende generasjonene trenger å ha kunsten til stede i livet i en eller annen form, på tross av de brutale budsjettkuttene.

Skal være så inkluderende som mulig

Det kan være lurt å se litt nærmere på hva vi egentlig mener med mangfold og hvordan det er knyttet til kvalitet – som er enda et av kulturministerens prioriterte mantraer i den siste kulturmeldingen.

Poenget til Gardner er at det trengs fundamentale endringer for å kunne utfordre privilegiene og den institusjonaliserte rasismen og sexismen som finnes i så store deler av kulturindustrien. Hun mener at «de reelle endringene ikke bare oppstår når du begynner å invitere flere mennesker til festen, men når du begynner å tenke gjennom selve festens natur … det er ikke nok å ønske folk velkommen på dansegulvet. Du må skape forhold som de trives under.»

Det er selvsagt mange europeiske kulturarenaer som jobber mot å få et bredere publikum, som støtter fattige barn som har lyst til å spille teater, bygger nasjonale nettverk for unge produsenter og regissører med minoritetsbakgrunn, bidrar til å utvikle globale operaprogrammer som tar hensyn til foreldre med små barn, eller prosjekter som søker deltagelse fra folk med diverse former for nedsatt funksjonsevne.

Ved Bergen Nasjonale Opera er vi opptatt av at vår «fest» skal være så inkluderende som mulig. Vi skaper opera sammen med innsatte i fengsler, vi skriver opera i samarbeid med barn og ungdom i våre stadig mer mangfoldige skole, vi tar opera med ut til et publikum som ikke oppsøker oss av seg selv og arrangerer en ikke-kuratert operapub for alle former for sangere.

Tilgang alene er ikke nok

Men oppstår alt dette bare ved at man gir tilgang? For sant mangfold krever en bevissthet helt i toppen av den nasjonale kulturledelsen på at dette må være en dynamisk ingrediens i utdanningssystemet og gjennom hele samfunnsspekteret.

Vi trenger en omstrukturering – et nytt departement for kultur og utdanning som forkynner det påviste faktum at et vitalt kunstfelt driver frem kompetanse innen alle aspekter av læringen. Vi trenger en ledelse som forstår at det å ta del i kreativitet og kunst av høy kvalitet fremmer mental balanse og disiplin, dannelse og nyskaping. Vi trenger en ledelse som erkjenner at de kreative bransjene (film, mat, spill, litteratur og så videre) bygger på tidlig læring, og senere får enorm effekt for landets økonomi.

Vi trenger folk med en sunn blanding av rase, kjønn og bakgrunn som ledere for våre kulturarenaer og ensembler i fremtiden hvis vi ønsker endringer som understøtter mangfoldet og skaper et varig sosialt lim. Hvordan kan vi ellers forvente at nye ledere skal bli noe annet enn «fire privilegerte hvite menn»?

Det norske dilemmaet

I Norge vet vi at vi har et dilemma: Landets økonomi har blomstret med inntektene fra olje og gass. Nå er det unektelig nødvendig at vi reagerer på presserende miljøproblemer. Vi har et land som står for kvalitet i livsstil og produksjon – «Norwegian Wood, isn’t it good» sang The Beatles i 1960-årene. Satsingen på kvalitet har spredt seg til arkitekturen, til design, mote, mat og til dem som skaper kunst.

Jeg foreslår at vi tar et dypdykk i det norske oljefondet for å bygge kreativ kapasitet, og at det allerede begynner i barnehagen, gir næring til tenåringene våre, når ut i alle grener av samfunnet og sørger for trygg finansiering til de faginstitusjonene over hele landet som har bevist at de levere høy kvalitet, tilgang og inspirasjon.

Vi må forplikte oss til å bringe alt dette sammen: tilgang, mangfold og kvalitet. Uten hensyn til kulturarenaer må vi skape dynamiske læresentre i videste forstand, som er til for alle – fra dem som tror de ikke klarer å synge en eneste ren tone til ekspertene på norrønt språk, karibisk soca eller Stephen Sondheim.

La oss holde fast ved første del av Winstons setning og sørge for at vi som er ledere – både politiske og kreative – former bygningene våre med dørene til både scene og sal vid åpne for alle. Det krever penger, engasjement og sunn fornuft.

Mary Miller – Aftenposten 23. januar 2019

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Foto: Thor Brødreskift.
Bildet er fra Bergen Nasjonale Operas oppsetning «Candide». Her er Cunegonde (spilt av Vuvu Mpofu) omkranset av Candide (Anthony Gregory) og fortelleren (Kevin Whately).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s